En ørliten smak av Finnskogen

Finnskogen har alltid vært der.Helt siden jeg var guttunge.Bare navnet i seg selv lokker og lurer.Suser litt i ny og nè.Troll og mysterier,hulder og nøkken.Hakkespett og ulv.I over førti år har den listet og lurt seg inn på sjela mi gjennom gamle villmarksbøker jeg har lest.Sverre M.Fjellstad er blant de hovedmistenkte som sådde frøet.Mikkjel Fønhus er også under mistanke.NRK slipper ihvertfall ikke unna ansvaret,som eneste tilgjengelige kilde av visuell natur i mine barneår,sett bortifra mine egne opplevelser mellom stupbratte fjell i Hjørundfjorden,midt i hjertet av Sunnmørsalpene.

Jeg(Jarle),Sverre og Røa



hadde lenge gledet oss til nok et gjensyn med Femundens vestside,men ettersom påska nærma seg og yr sendte stadig dårligere signaler om vind og gråvær i området,så jeg med desperasjon etter bedre vær-og villmarksalternativer innenfor tilsvarende kjørelengde fra Ålesund(Vi må faktisk kjøre hele Norge på tvers i nesten 9 timer for å komme inn mot Svenskegrensa og våre drømmeskoger).Vi hadde bare 5 døgn til rådighet før Sverre og Røa måtte hjem,og mista ett bare i kjøring...

Finnskogen lå helt nord i fineværssona,og jeg kjente suget fra hele livet mitt plutselig materialisere seg i en voldsom lyst til å finne gode nok argumenter til å overtale Sverre til å bli med på en tur i `blinde!`

Jeg googla og styra,lokka og lista,og overraskende lett fikk jeg Sverre med på en tur uti bortimot det `blå` og midt inn i tetteste ulvelandet med hund!Planen var Nordre Bølsjøen.

Skal man tro på Nationen,Senterpartiet,Frp og enkelte bygdeoriginaler,er det jo omtrent ensbetydende med døden for både mann og hund å bevege seg inn i ulvens(mye bjørn er der også,men den skal man helst ikke nevne) territorium,så våre samlede og usamlede eventyr ned stupbratte fjellsider og over uendelig store innsjøer og nordnordiske villmarker,etc,så ut til å skulle finne sin endelige slutt her?

Fredags ettermiddag kjørte jeg i forveien for å finne en luggom plass å ta ei natt i bilen,siden Sverre måtte jobbe og få dattera Tale til kontroll etter et `beleilig`brudd høyt oppe i arma rett før ferien..(Deretter skulle hun være hos mor).Fra Sykkylven,via Dombås,ned Gudbrandsdalen og til Løten gikk det smertefritt for samtlige.Jeg fant en liten skogkrull rett ved en trailerstopp(forbudt for andre dødelige),og snart var vi god forente og innlosjerte i våre respektive biler,for en grei natts søvn i 6-7 minusgrader,stjernehimmel og trafikkstøy

.
 

Lørdags morgen var vi våkne og klare,kjørte til Elverum,hanka inn gode tips hos hyggelige innbyggere,shoppa kart og maggots,rota oss ned til Våler,ble sendt nordøstover igjen etter tips fra en lokal fiske-og bilstereobutikk(!),med lovnad om at Fiskeløysevatnet var full av fin Abbor og Ørret.

Mens vi humpa inn-og oppover Finnskogens lite trafikkerte veier, begynte mistanken om at vi hadde forårsaka en god latter på Vålers fiske-og bilstereobutikk å melde seg.Men vi hadde ikke ubegrensa med tid,og det var på tide å komme oss ut i skogen og finne drømmeleiren,for det er tross alt det viktigste!? Jeg nevnte den nagende mistanken for Sverre da vi endelig hadde måkt plass til bilene i veikanten,men Sverre er på ingen måte en overivrig isfisker,-Jeg visste at vindretninga(Nord-nordøst) ville være ugunstig uansett,og Røa...ja,Røa ville bare på tur,så gleden ved å organisere bager og pakke pulkene var ubesudla!

Et hyggelig ektepar kom glidende nedover den snødekte skogsveien vi hadde som utgangspunkt,og anbefalte oss å følge skispora deres,så var det bare å finne det ytterste pilkehullet deres.Da ville vi se rett over til en perfekt leirplass med tørre og fine svaberg mellom furutrærne.Fisk hadde de ikke hatt føling med,men isen var 70cm,så da slapp vi å bruke tid på å sjekke om den var trygg.

Vi fikk en behagelig skitur oppover skogsveien et par km,før sporet gikk ned i skogen mot vannet,og snart var vi fremme ved en perfekt leirplass,nøyaktig som anvist,etter 3-kanskje 4 lette km.Og med tanke på ryggsmertene jeg fikk av å dra pulk på Lesjaskogsvatnet tidligere på året,var det deilig å konstatere at jeg nå følte både glede og velbehag ved å gå på ski med pulk.Og sola skinte så vakkert ned mot leirplassen og den kritthvite,snødekte isflata,uten å være sjenerende.Perfekt!!

Sverre hadde allerede zooma seg inn på et vindfall som støtta seg fint mot et nabotre,klar for å ende sine siste dager som bålved,mens vi gikk mot vårt kommende hjem de neste fire dagene.Jeg var klar for å overlate tungarbeidet til en frisk rygg,så jeg bare tømte pulken,bora et hull i isen,satte ut ei pilkestikke og satte kursen mot Finnskogens stillhet og lot Sverre boltre seg uhemma med leiroppstarten og vedsaginga.

Snart krusa jeg blant gamle graner,løvtrær og furuer på ski og med tom pulk,studerte gamle spor etter elg,rev og hare.Bare var og eksisterte litt.Drømte meg vekk i noe som knapt nok finnes lengre...


 

Men jeg var på kompistur,og henta meg inn rimelig kjapt,stakk ned til bilen,henta det som lå igjen,fant en ny innfallsvinkel til vannet gjennom skogen og gled ut på det vakre vannet,kryssa isen,så Sverre stå oppe i skogen,vel fornøyd etter ei skikkelig trefelling og oppdeling.Alt lå klart for henting.Normalt ville jeg ha hatt dårlig samvittighet for ei slik arbeidsfordeling,men begge visst hvordan ståda var,så jeg følte bare glede over at Sverre hadde stått skikkelig på mens jeg var ute og kosa meg,også vel vitende om at begge elsker å sette sag og øks i skikkelig østlandsfuru!
 

Fremme ved leiren kjente jeg på en umåtelig kjøtthunger,etter en lang dag uten mat.Sverre rigga om den lille steingrua til en skikkelig bålfyringsplass mens jeg satte opp teltet mitt.Bålet kom opp og jeg fyrte opp noen etterlengta grillribber,fullstendig tom for energi.En reiseradio begynte å lage lyd i bakgrunnen.

Jeg og Sverre er nokså forskjellige når det gjelder `skogens ro.` Jeg elsker lyden av stillhet og muligheten av å høre/se hva som skjer i naturen,mens Sverre elsker naturen og lyden av reiseradioen,eller den gode praten.Begge deler er sikkert å foretrekke,og jeg liker lyden av reiseradioen,men kan jeg velge,blir det på naturens premisser,knitringen av bålet,eller den knitrende lyden av snø som smelter.Jeg er nok betydelig mindre sosial enn Sverre når vi er på tur,men merkelig nok fungerer vi godt i lag likavel.Vi er noen skikkelig rare særinger,som de færreste kan elske,vil jeg tro,men heldigvis har jeg Marte(og dogsa),mensSverre har Røa og Tale(når hun ikke er skada!).Og vi har hverandres felles drømmer og selskap,uansett :-)

Jeg synes jeg hører noen lyder gjennom radiolyden,og Sverre sier han tar hintet(om at jeg ikke vil høre på radio).Men før han når å skrue ned lyden ser vi en `rabiat` hund komme lavtflyvende over isen med øra tett ned bak hodet.Normalt sett et dårlig tegn!?

Tom som jeg er for energi,blir jeg helt forvirret når jeg hører at Sverre påstår at det er Marte og dogsa som kommer,Til alt overmål har vi akkurat sittet og pratet om dem og at de er på tur for å prøve seg på nok en fylkestopp!Som i en rar drøm ser jeg Kayaque komme som et ellevilt prosjektil langs landet,mens Scott,Marte og Maren kommer traskende etter.Jeg sitter og tygger på et grillbein foran bålet,inne i Finnskogen,aner fred og ingen fare,og så ser jeg kjæresten min komme trugende med et kjempedigert påskeegg i begge hendene,med niese og hunder rundt seg,akkurat som om påskeharen ikke skulle eksistere!?!!

Følelsen er neppe beskrevet i verdenshistorien før,og jeg skal ikke bidra noe der,jeg heller,bortsett fra gleden som skyter opp i all forvirringen min!!Kayaque er henrykt og usikker pga. Røa og lager lyder deretter.Røa kommer med noen forunderlige ul,Scott som er blind,kommer durende rett inn i all bagasjen og isfiskeutstyret mitt som jeg har sortert utover i god tro,lykkelig som få over det uventa møtet.Marte og Maren hakk i hæl,Maren med nye truger,Marte med det gigantiske påskeegget.Kayaque som en propell i leiren for å hilse hit og dit,Sverre løser Røa som vil hilse,Scott midt i leiren,Røa rett på Scott,Marte rett på Jarle,Maren prøver å få av seg trugene,Sverre prøver å stoppe Røa.Kaoset er fullstendig,men samtidig forunderlig rolig,der jeg kysser Marte og Sverre drar Røa vekk fra Scott,som er klar for kamp om lederrollen,mens Kayaque nervøst prøver å vise at han er på Scotts parti.Stakkars Maren som må se på galskapen..

.
 

Jentene har dårlig tid,så ganske kjapt setter de i med sine to selvdiktede sanger,den ene tilegna meg,laga i fjor,samt deres nye hitlåt tilegna Sverre,inkludert fakter og mimikk!



Vi sitter målløse og hører på de artige små syngedamene(Ja,de rager ikke høyt over jorden,noen av dem) og applauderer gledesfylt etter mikrokonserten deres,før de tar farvel og suser videre.For en vidunderlig overraskelse!!

Resten av kvelden dedikeres til bålbrenning og et par turer med pulk for å hente stokkene som Sverre har sagd opp.Og selvfølgelig prat om hvor fullstendig vi ble tatt på senga av de fire små påskeharene...

Månen lyser opp snøflata på isen,og villmarkssettingen er perfekt,selv om vi ikke er veldig langt fra folk,der vi ser utover det vakkert forma vannet som er fullstendig omkransa av furuskog.Ekkoet utover snøflata er formidabelt,og stjernehimmelen like så.
 

Det blir en relativt tidlig kveld,og vi kryper inn i våre respektive telt,uvitende om at en ulv passerte andre enden av vannet kvelden før.Utpå natta våkner jeg,ligger og lytter litt,da dødsskrikene til en hare flerrer brutalt gjennom den stille natta rett botom leiren vår!Lyden er intens og skjærende,og ljomer i det overnaturlige ekkoet gang på gang,før det endelig blir stille.Om det var reven eller ulven som fikk seg ei nattesteik,er ikke godt å si,men fraværet av ferske elgspor indikerte at ulven neppe var langt unna,og et par dager senere når Sverre måtte avgårde for å finne mobildekning,kom han i prat med en lokal som hadde sett dagsferske ulvespor rett nedenfor vannet `vårt.`

Dag nr 2 begynte roooolig med bål,frokost,kaffi og påfølgende doturer i terrenget.Det hyggelige ekteparet fra dagen i forveien kom glidende på ski innom leiren for en liten prat,før de fortsatte tvers over vannet og forsvant i skogbrynetSverre kosa seg med ei bok i leiren,mens jeg rigga opp fem-seks stenger langs vannkanten og patruljerte jevnt mellom hulla,samtidig som jeg preparerte mine 10 pilkestikker med stor kjærlighet og omhu mellom hver runde.

Vi grisekosa oss med andre ord!

 



 

Og slik kan vel resten av oppholdet også oppsummeres.Litt sur vind innimellom,men stort sett sol eller måne,fine småturer til fots over isen etter ved,

boklesing,bål,pilking(det ble en liten abbor,samt noen reinspiste kroker andre dagen),god og feit mat,

 



Amerikansk gryterett,



 

masse påskesnop(fra egget),samtaler om løst og fast,samt harde beskyldninger fra meg om at der måtte være både bjørn og dyret i åpenbaringen inne i teltet til Sverre på nattestid.`Brøla som kom derfra var ihvertfall ikke menneskelige!Heldigvis kunne Sverre berolige meg med at han også måtte gi opp å sove når de groteske skapningene flytta seg over i mitt telt,og holdt fest på min uskyldige og sovende kropp.Sjøl Røa måtte tåle ei og anna beskyldning om ufin søvn...

Turen vår ble hjerteskjærende kort,

men den lille smakebiten har ihvertfall gitt meg blod på tann,så forhåpentligvis kommer det flere og lengre tureventyr fra Finnskogen etterhvert!?For den fiskeglade er der ihvertfall et virkelig eldordo,både når det gjelder arter og størrelse!Jeg vil neppe gå for Fiskeløysevatnet i sådann sammenheng,men har fått mange gode tips til videre utforskning av villmarksparadiset som Finnskogene representerer,ikke minst når det gjelder Gjedda ;-) 

Tilslutt en liten gladnyhet til leseren:Den elendige mobiltelefonen min konka noen dager senere,mens jeg befant meg i Steinkjer sammen med Marte(den tålte ikke isfisketuren og fem timer i sterk vind på Leksdalsvatnet),så dette blir forhåpentligvis mitt siste blogginnlegg med dårlige bilder :-)

 

 

 

 

 

 

 

Finnskogen besøk av påskeharen


Gutta (Jarle og Sverre) fikk besøk av påskeharen på Finnskogen idag. De var så enkle å finne ved det lille vannet at det knapt ble noen omvei for haren som er på vei til en fylkestopp. Det var desto vanskeligere å dra derifra, for fy så fint det var. 


Scott og Røa hilste på hverandre og fant en felles interesse i et hat ovenfor hverandre. Da var det like greit å gå før 3.verdenskrig var et faktum. Påskeharen ønsker gutta masse fisk og godt vær <3
 

God påske til alle lesere

Vi tar nå påskeferie. Jarle reiser til isfiskets eventyr i Finnskogen. Oppdatering fra han kommer selvsagt etter turens slutt. Jeg (Marte) skal bestige fylkestopp nr.12 sammen med mitt tantebarn Maren. Oppdateringer kommer underveis. Midtveis i påsken krysser jeg og Jarles veier og da kan alt skje :)

 

Før vi ønsker alle ei god påske så er det også på sin plass å begynne å friste litt med våre framtidsplaner. Ei grovskisse for et stoooort prosjekt er ferdig preparert. Nå trenger vi hjelp til å finne sponsorer. Dersom du hjelper oss å løfte bloggen ved å dele den i sosiale medier og skrive i kommentarfeltet her at du har delt, så skal vi sannelig trekke ut en heldig jævel som kan få tilbringe litt tid sammen med oss i vårt drømmeprosjekt :) INGEN vil gå glipp av denne unike sjansen til å få dele litt av eventyrdrømmen til en gammel mann, hans unge fru og hennes to turbohunder. DEL DEL DEL folkens <3

 

ps. Vi røper ikke framtidsplanen riktig enda, men vi kan si det slik at det spiller ingen rolle hvor i landet du deler bloggen fra. Vi kommer NÆR deg før du aner det :D :D

 

GOD PÅSKE ALLE FLOTTE MENNESKER OG UDYR DER UTE <3

Border Collie er den ultimate turkamerat

Advarsel om intern humor angående mine to surrekopper er gitt. For dere som ikke kjenner Scott og Kayaque - se for dere Ole Brumm og Tigergutt. Det er ganske forklarende karakteristikker for Scott og Kayaque :) Kayque er en turbogutt som elsker fiskestenger, isborr og alt som omhandler fisking. Scott liker aller best å snuse på livet og ta det heeeelt med ro.

Jeg blir innimellom spurt om hvorfor jeg ikke har en "fjellhund".  Jeg visste ikke at "Fjellhund" er en rase, men jeg antar at folk tenker på husky, malamute eller en jakthund av noe slag. Border collie er jo først og fremst en gjeterhund og ikke noe man forbinder med ekstremturer i fjelltopper og kulde.

I min verden er det ingen hund som er bedre å ta med på tur enn border collie. Nå må det jo sies at mine to hunder er verdens beste hunder uansett hvilket element jeg setter dem i. Det er et gammelt ordtak som heter at "Myrsnipa synes best om sine egne" og det gjelder nok her også. Jeg er nok ikke objektiv i mine meninger, men Scott og Kayaque er ganske rasetypiske og det hersker ingen tvil: Border Collie er den ultimate "Fjellhunden". Årsaken til det er:

  1. En Border Collie stikker sjeldent av - De satt så pent ved siden av meg mens jeg tok dette bildet. Etterpå kunne vi fortsatt tusle videre uten bånd.
  2. En Border Collie tar sin jobb med stor seriøsitet - Dersom Kayaque blir bedt om å passe på ei fiskestang eller et fiskehull så gjør han mer enn gjerne det på timesvis.
  3. En Border Collie vil gjerne gjete - Som eier føler man seg alltid godt passet på. Det er ingen fare for at man skilles fra fiskeutstyret sitt når man har en hund som gjerne gjeter isborr og fiskere.
  4. En border Collie kan faktisk bære - Med sterk rygg og stor arbeidsvilje bærer en Border Collie fullpakket kløv. Unntaket er når Border Collie er blind. Da bærer Border Collie bare turens forsyninger av dopapir.
  5. En Border Collie trives i ekstremkulde og i varme - De må bare ha på jakka si først.
  6. En Border Collie trekker pulk og folk med stor glede - Bare pass på å ta med hørselvern. Når arbeidsgleden blir for stor er det vanskelig å ikke bjeffe HELE turen gjennom.
  7. En Border Collie har sterk arbeidslyst - Unntaket er når Border Collie er blind. Da blir det lite fremdrift og masse kosesnusekose -turer.

 

Det sies at en Border Collie har intelligens som et 3 år gammelt barn. Jeg vet ikke jeg? Det har da blitt noen avbrutte turer fordi Border Collie ikke har vært så smart. Siden dette er et blogginnlegg med lister så da kommer også her en liste over årsaker til avbrutte fjellturer.

  1. Scott fikk lyst til å spise fluer. Det er jo ikke så farlig - jo når flua er bundet av min farfar med et håp om å fiske mange laks, så er ikke fluespising  helt ufarlig.
  2. Kayaque fikk bære mer enn sin egen mat i et kløv for deretter å legge seg på ryggen og gni seg i barmark. I den kløven lå all brødmat og noen tuber med syltetøy. Brød som klemmes mellom 25 kilo hund og bakken er ikke spiselig!
  3. "Vann er morsomt. Bading er kult. Så hvorfor ikke hoppe ut av kanoen?" tenkte Scott og velta hele greia med all oppakking som ikke var sikret i vanntette poser. For å være sikker på den store katastrofen så  havnet all mat på bunnen av Femunden. (Dette var før økonomien tillot utstyret til å sikre forsyningene med vanntette poser).
  4. "Mat er godt. Mat er godt. Mat er godt" tenkte Kayaque som var sulten etter en lang dag i fjellet. Så da spiste han før maten hadde havnet i skåla. Spilte ingen rolle for han at plastikkskjeen ble med i magen sammen med maten. Det ble en dyr tur til veterinæren. Plastikkskjeer er ikke enkle å få ut av magen til Border Collie.
  5. "Hvorfor gå på den deilige myke myra, når man er Border Collie og aldri forlater sin eier" tenkte Kayaque og gikk to mil på sviller med asfaltplater i stekende sommersol. Brannskade med store byller og sår under potene gjør det vanskelig å gå dagen etter.

 

Det sies at en dame på 30 år har intelligens som en dame på 30 år. Jeg vet ikke jeg.

  1. "Femundsmarka er topp" tenkte matmor og tok med hund med STORE ører og blind hund som ikke blunker i særdeles vindfullt terreng og stekende sol. Prislappen på behandling av ørebetennelse til hund med store ører og solblindhet hos hund som ikke blunker, fortjente hun.

Border Collie er den ultimate "Fjellhunden". Du verden så mange morsomme turer og minner det har blitt opp gjennom årene. God påske alle sammen!

Da jenta fra trøndermyra skulle opp en alpe på Møre...


Full av forventning over vær og føreforhold på dette tidspunktet. Ausekaret like utenfor Jarles's stuevegg skulle bestiges.
 

Jeg (Marte) anser meg selv for å være en relativt stødig skiløper. Aller best på fjellski i bortoverbakker, men jeg er ikke helgærn på ski ned fra fjelltopper heller. Sistnevnte egenskap ble virkelig satt på prøve i helga. Mine barndomsfjell og områdene jeg frekventerer oftest befinner seg i Trøndelag. Vi trøndere er ikke direkte bortskjemte på fjelltopper i nærområdet, så i min verden innebærer en topptur som regel en dag eller to vandring med full oppakking FØR jeg kommer til foten av fjellet som skal bestiges. Valg av ski blir derfor ganske enkelt ? det blir de skiene som kan bære meg hele veien.

Randonee er et ukjent begrep for oss med bart og skinnvest. Vi bruker brede fjellski med feller OVERALT , for det er det eneste som duger i lengden utenfor løype når man gjerne skal gå ei uke sammenlagt. Fjellski med feller var også det eneste jeg hadde med meg da jeg inntok Sunnmøre i helga. Det lå ikke helt i planene å bestige noen topp så hele turen var en spontan sak som jeg bare gikk fordi det så litt fint ut. Litt var det ikke, det var helt nydelig.

 

Med mangelfull konsekvenstenkning og fjellski satte jeg og hundene kursen mot Ausekaret. Vi fikk en nydelig tur opp da vi startet såpass tidlig at det ikke var en sjel å se, hvilket jeg aldri forventer på topptur heller. Jeg kommer tross alt fra et fjellrike der man har naturen for seg selv, og de eneste man eventuelt møter på, er den andre idioten som gidder å gå noen dager for å stå på en fjelltopp. Jeg er med andre ord veldig bortskjemt på å ha naturen og stillheten helt for meg selv. Jeg konstaterer etter denne helga at Sunnmøringer ikke er like heldige.

Vi hadde uansett fjellet for oss selv på vei opp. Hundene gikk løse, sola skinte og humøret var på topp.

 

 

Vel oppe på en topp ved Ausekaret snudde idyllen da jeg gløttet nedover der vi kom fra. Der nede var det et hav av neonfargede mennesker på vei mot oss. Helt greit, vi var for så vidt ferdig med turen men jeg hadde lite lyst til å kjøre slalåm på fjellski i gjennomslagsføre mellom alle disse neonmenneskene med topputstyr til en billion kroner og ferdigheter på ski som jeg bare kan drømme om. Ikke visste jeg hvordan de Sunnmørske alper stiller seg til båndtvang på vinteren, og ikke visste jeg hvordan Sunnmøringer ser på det å møte lausbikkjer på tur. I Trøndelag så kan du banne på at den eneste jævelen som orker å gå noen dager for å komme seg på en topp har med seg hund uten bånd selv, så mine hunder er stiller likhetstegn mellom ski og frihet. Ergo ? de kan ikke å gå veloppdragent og elegant i bånd på topptur. Jeg måtte jo sette bånd på dem i frykt for å hisse på meg halve Sunnmøre som var på vei opp Ausekaret, og da gikk jo nedoverturen som den gikk.

Du kan se for deg Kayaque i full turbo rett ned, med meg hengende bak i en slags plogende stilling med skistavene rett til værs (for å unngå å kjøre dem i Scott), og Scott som trakk oss litt oppover fordi han syntes det gikk for fort nedover. Jeg turte ikke å ta av fellene på skiene, for da hadde vi nok vært nede på 5 sekunder og i 20 biter takket være Kayaque, så fellene ble på. Og fellene iset og lagde en sånn lyd som en melkekartong på sykkeleiker. Kayaque bjeffet og trakk meg nedover og Scott begynte å pipe i ren frustrasjon over farten. Så da begynte jeg å synge. Sang fungerer beroligende på begge to, så en trall ble det. Siste film jeg så før jeg reiste på tur var ironisk nok ?Touching the void?, og da ble jo sangen deretter også.  Jeg regner med jeg ga Sunnmøre en relativt  god latter der jeg på finurlig vis manøvrerte meg plogende mellom neonmennesker, med skistavene pekende til værs, ei bikkje som et bjeffende lokomotiv foran, og ei pipende bikkje som et anker bak mens jeg sang ?Brown Girl in the ring? av Boney M. Det blir nok lenge til neste gang jeg inntar Sunnmørsalpene med fjellski og hunder. Og til dere som møtte meg på Ausekaret i helga, jeg er ikke gal ? jeg er ei jente ifra trøndermyra. Du verden så godt det var å møte han Sunnmøringen som kan å ta livet med ro ved sjøen etterpå. Fisking og trivsel i nydelig landskap med det beste selskap er mye bedre enn Boney M og isete fjellski ned en Sunnmørsalpe :)


 


 

Vi er de aller aller verste....men skal bli de aller beste

Vi er verdens dårligste bloggere for øyeblikket, men vi skal bli de aller aller beste. Problemet vårt er at det skjer en del i hverdagen og bloggen er så ung at vi rett og slett glemmer den. Her må vi oppdatere rutiner. Godt at vi ikke har barn. Hundene blir forøvrig godt tatt vare på. Det er klin umulig å glemme to hunder som lager liv og røre mesteparten av sin våkne tid :)

Vi er litt på tur, men ryggen til Jarle er ikke god. Han er satt tilbake og må bruke enda mer tid på opptrening. Allikevel blogger jeg nå om en fantastisk vidunderlig vinterferieuke sammen med tantegullet Maren.

Vi reiste opp til hytta på Lustadvatnet ? et lite paradis på jord. Sammen med oss på lasset hadde vi også Marens søskenbarn Even. For et fantastisk vesen av en humoristisk liten sjel han er. Med to barn på tur finner de mye glede og aktivitet i hverandre, så tanta kunne ta livet heeeelt med ro. For en deilig følelse det er å sitte på en stille is og fiske, mens unger og hunder var ute og snørekjørte.

Unger på tur gir ikke bare ro og avslapning. Du verden så oppfinnsomme unger er når de slipper taket i mobil og tv. De bygde snømann med trønderbart og ei lita hule for å sove i. De sov i telt, lagde egne bål, sloss om hvem som spilte mest urettferdig i kortspill og jobbet beinhardt for å få i gang et dødt aggregat for å kunne se en halvtime tv på en 10 tommer stor tv. Aggregatet levde ikke opp til forventningene, så tv?n fikk stå i ro denne gangen også.

Tanta synes det er helt greit å søke roen i ei hytte uten strøm og innlagt vann. Også i år ble jeg spart for Melodi Grand Prix til fordel for ei natt i telt med heklenål og fisk i magen. Vi hadde forresten vår egen lille sangstjerne med oss på tur. Scott viser seg å være en liten tenor forkledd i ulvehyl når han savner sin lillebror. Even og Kayaque dro på en aldri så liten skitur sammen, og det måtte gå som det går når man sender unger ut på tur i nytt terreng med tidenes dårligste kompass av en border collie. Kayaque hadde gått seg vill i egen stue hadde ikke jeg og Scott vært hjemme, og slik gikk det også med Even. Heldigvis fant gutten ut at han skulle følge egne spor tilbake til hytta for så å bli sendt på nye turer med nydrilla kart og kompass-kunnskaper sammen med Maren. Er man på tur med tante Marte så slipper man ikke unna det å måtte jobbe for kompasset :)

En underbar og fantastisk vinterferie kort oppsummert..

I helga var jeg for øvrig ute på overnatting. Ei natt under stjerneklar himmel i en stille, stille skog er ikke å forakte det heller. Spesielt god blir morningen når man har selvprodusert, godt lesestoff og en god kopp kakao på ?senga?.

Vi streber etter å bli de beste bloggerne i HELE verden og skal virkelig skjerpe oss på hyppigheten på innleggene. Heretter blir det post-it-lapper OVERALT så vi ikke glemmer vårt Bloggebarn :)

Ha en deilig uke alle sammen.

En oppdatering av eventyr-konkurransen

Heisan!

Det er lenge siden jeg (Marte) skrev, og nå kommer en oppdatering på farten. Jeg skal tilbringe resten av vinterferien på hytta og i Skjækerfjella med mitt tantegull i mangel på godvær og liten skredfare ved de fylkestoppene vi mangler.

Vi gikk som kjent videre til finalen i Alfa's konkurranse om å bli eventyrere. Desverre måtte vi trekke oss fra selve finalen før den var skikkelig i gang. Vi fikk en fin tur til Oslo, men Jarle's rygg valgte å si neitakk til videre konkurranse. Årsaken til ryggens kapituelring ligger i forberedelsene til denne konkurransen. Jeg spoler litt tilbake:

På det tidspunktet vi fortsatt var under avstemning var forventningene høye til at vi skulle klare å gå videre til finalen. Med tanke på at dette er en krevende jobb trodde vi også at finalen ville bli veldig krevende fysisk. Vi så for oss den verste campen der vi skulle fly opp ribbevegger med bildekk i armen, trekke biler og sitte naken på vidda i 30 minus. Vi visste ikke helt hva som ventet oss så det ble noen rare illusjoner omkring finaleprogram. Jarle fikk en skiveprotese satt inn i ryggen i høst og operasjonen hadde satt hans fysiske form tilbake. Derfor valgte han å intensivere trening og fysioterapi frem mot finalen i et håp om å bli i grei nok form til det som skulle skje der. Som sagt så trodde vi at finalen ble hard, så Jarle la treningen deretter. Ryggen ville bare ikke følge på og dagen for finale sa den STOPP.

Vi var så skuffet, så skuffet, så skuffet og enda mer skuffet. Allikevel så var det ikke noe alternativ at jeg skulle fortsette uten Jarle. Dette var noe vi meldte oss på for å få mer tid sammen. hadde bare en av oss fått jobben ville vi fått mindre tid sammen. Derfor trakk vi oss begge to. Det ble kake på 's konditori og en tur i et veldig privat og vakkert øyeblikk i en godt bevart hemmelighet av en severdighet i Oslo (Dette øyeblikket deler vi ikke her, for det er bare vårt :) )  

Skuffelsen har vi lagt fra oss. Turer blir det UANSETT. Nå må ryggen til Jarle helbredes. Mellom Jarle's forsøk på å leke Supermann under forberedelsene så hadde vi noen fine, bedagelige og herlige forberedelser også :)

 













 

Nå som dette har roet seg blir det mere blogging fremover :)

Ha en flott vinterferieuke alle sammen !

Vinterhelg på Lesjaskogsvatnet

Jeg(Jarle) og Marte bor henholdsvis på Sunnmöre og i Tröndelag.

Marte foreslo at hvis vi kunne mötes på Dovre eller Bjorli,kunne vi kanskje få ei etterlengta utehelg sammen.

Jeg tente umiddelbart på idèen,og foreslo Lesjaskogsvatnet,som jeg har hatt i bakhodet i flere år,mest pga. en artikkel om bra fiske der.

Småsosiale som vi er,ble vi enige om å åpne opp for den som hadde tid og lyst.Marte hadde sitt å tenke på,blant annet den rykende ferske boka hun har skrevet og publisert om sin blinde Bordercollie(Scott),så det ble jeg som ringte rundt i min omgangskrets og inviterte.

Anders og Kathrine,Bjarne og Helen var klar for vinterhelg.

Nå er det jo sjeldent at alt går som planlagt,så når fredagen var i full blomst,hadde Marte rukket å bli syk,og Kathrine tok ansvar og stilte på som nattevakt for arbeidsgiver.

Jeg kjörte avgårde et par timer för de andre tre,for å ordne med fiskekort og maggots,samt forsöke å lokalisere en egnet plass for parkering av biler og forhåpentligvis en god leirplass,siden ingen av oss hadde campet ved vannet för.

Maggots er tydeligvis ikke noe butikkene på ruta mellom Sunnmöre og Lesjaverk har prioritert.Men heldigvis hadde jeg ei kriseboks med mark i bagasjen.Fiskekort ordna seg greit på dagligvarehandelen i Lesjaskog.

Etter flere bomturer inn mot vinterstengte småveier,der jeg blant annet havna bak en döv og feit Dackshund som stabba midt i veien (og kosta meg 20min.dyrebart dagslys),og hylende av latter trilla forsiktig bak den og venta på at den skulle oppdage at den ikke var alene på skogsveien,endte jeg omsider opp i öst-enden av Lesjaskogsvatnet,der det både var mulig å parkere flere biler i veikanten,samt direktetilgang til bunnsolid og lettgådd is.De andre var like bak nå,så jeg ringte og informerte om hvor jeg sto parkert.

De kom omtrent samtidig,i to biler.Ute var det helt mörkt,så det var umulig å sikte seg inn mot et lovende område.Lesjaskogsvatnet har mye hytter rundt seg,men på kart og satelittbilder går det å lokalisere litt ubebygde områder også,så utifra kartet spotta jeg to lovende små-öyer,satte en kompasskurs,ga kompasset til Bjarne og Helen,med den korte beskjeden: Fölg kompassretninga,så slipper dere å vente på at jeg skal bli klar.

1,1 km sörvest traff de öyene,og da jeg og Anders kom frem,var det full enighet om at de hadde funnet en fin leirplass.Vi rigga leir,slo opp telta våres(3 stk),og Bjarne grov bålplass og fyrte opp.

Siden det var så lett å gå mellom bil og leir,ble jeg og Anders enige om å gå to runder(på ski og truger),istedenfor å pakke pulkene skikkelig for å få med alt i en runde.Det var en sann nytelse å gli over den plane snöflata på isen.

Kvelden kom fort på oss.Etter litt vedsanking og matlaging hver for oss (biffsnadder på meg...) på bålet,trakk vi inn i hvert vårt telt.

Mot bedre viten hadde jeg trossa bålröyken og dette medförte at nesa blei stappe tett.Vant som jeg er med å ligge under åpen himmel i all slags drittvär,klarte jeg å döse meg gjennom natta(20 minus) og sovna endelig i grålysninga.

Lördagen begynte med ei disig sol og vindstille.Slu som få,venta jeg til de andre hadde fått fyr på bålet,för jeg sto opp.

Grilla brödskiver med baconost og gullsalami sto på menyen til undertegna,og forårsaka skamlöse gledesytringer av nytelse...

 

Etter en deilig kopp kaffe,bar det rett til skogs for å tömme ryggen.Stor var gleda da jeg observerte ubegrensa med små törrfuruer som uten saging kunne taes med til leirbålet,uten å skjemme naturen rundt oss.Anders hadde brakt med litt björkaved,i tilfelle det ikke egna seg å beskatte skogen,men det var heldigvis helt unödvendig.

Bjarne og Helen,som ikke lider av samme isfiskegleda som oss andre,valgte å gå på ski og utforske deler av Lesjaskogsvatnet(Tydelige spor etter gigantomanien til Beveren i form av ei mislykka felling av ei kjempebjörk!),mens jeg og Anders utnytta de få timene sola varma(den ble klar og fin),til litt prövefisking i närområdet.Anders hadde en liten örret på kroken,men det eneste faste ble et tydelig boretreff i myra,innafor vannkanten...

Hvor kaldt det var på dagtid,er usikkert,men så snart sola ble borte,forsvant fiske-iveren også.Bålet frista desto mere,samt en runde med Real turmat.Ikke lenge etterpå kom Bjarne og Helen også,strålende fornöyde med dagens skitur.

Vi sanka inn en hel del ved til kvelden,som etterhvert skulle krype under 20 minus.God mat,god drikke og god prat ble det.Jeg formidla et par bilder på Facebook,men mobilen fikk kuldesjokk,og blacka ut.Nymåne og stjernehimmel lokka meg sterkt,så under påskudd av å hente noen dypfryste pils i bilene,tok jeg på meg skia,samt Paris-pulken og labba avgårde uti natta.Tilbaketuren ble gjennomfört uten hodelykt, i et nydelig,svakt og grönnaktig nymåneskjär,og stjernehimmelen var klar og intenst vakker.Jeg skulle önske at turen tok 3 timer,tenkte jeg,og kjente på det gode savnet av Marte,som dessverre gikk glipp av den vakre kvelden.

Tilbake i leiren oppdaga vi at det meste,inkludert vin og öl kan tines i vannbad.For nå frös absolutt alt,og Bjarnes forsök på å steke kjött medförte at tre-steikespada mi knakk i skaftet under forsöket på å skille kjöttstrimlene.Turens kanskje mest dramatiske öyeblikk??

Helen og Bjarne tok kveld,mens jeg og Anders ble sittende litt til,för også vi syntes det var greit å krype i posen.Jeg valgt å ligge ved bålet,under åpen himmel,og sovna momentant.

Godt utpå natta våkna jeg av at jeg var iskaldt!Bryststramme-snora fant jeg ikke förste natta,og konkluderte med at jeg hadde tatt med feil sovepose.(Jeg har to vintersoveposer,den ene må strammes fra utsida...!!)Men nå var det så kaldt(minus28) at jeg skjönte at brystreima MÅTTE snöres,för det ble farlig.I halvsvime sömfor jeg plösen gang på gang,mens jeg innimellom måtte massere overarmene mot den bitende kulden.Og endelig fant jeg snora,som jeg egentlig ikke trodde var der.Umiddelbart var varmen og kosen tilbake i soveposen,og liggende på rygg,kunne jeg nyte stjernehimmelen mellom furutoppene,mens jeg gliste av mitt eget optimistiske håp om at jeg kunne klare ei kald vinternatt uten bryststramming.Resten av natta sov jeg som en björn.

 

 

Både sol og folk var godt i gang,da jeg våkna til söndagsbäl og frokoststemning.Jeg lå lenge og bare nöt bålet og sola og tilvärelsen,för jeg åpna soveposen og fikk på meg klär.Minnet om gårsdagens frokost var sterkt,men som forventa var brödet som betong.Jeg måtte frem med buesaga,som er en glimrende brödkniv i vinterkulda.Värre var det med baconosten.Jeg vurderte vannbad,men endte opp med en Real til frokost.Lenge leve sulten og latskapen!

De andre pakka utstyr og telt og gjorde seg klare for hjemtur,mens jeg tok det med ro og visste jeg kunne dröye det frem mot kvelden.Men da Anders var ute på isen,bestemte jeg meg for å bryte leir og gli litt närmere utoset,vel vitende om at han kanskje ikke fikk start på bilen i kulda.Hvis bilen hans fortsatt sto der,kunne jeg bistå.Hvis ikke,kunne jeg fiske litt.Bilen og Anders sto der.

Det gikk greit med hjelp av startkabler,og vi holdt fölge tilbake til Söre Sunnmöre,med en baguettestopp på Bjorli,som smakte helt greit.

Lesjaskogsvannet overraska positivt,til tross for nullfiskeföre!Vi kommer tilbake! Og forhåpentligvis med Marte og Kathrine som gode plusspoeng!? :-)











 

 

 

Med naturen som veiviser

I går var ein nydeleg dag å vakne seint på!

Ute var det 20 cm puddersnö,söndag og lite aktivitet å spore.

Den vakre Ramstaddalen,der eg (Jarle) bur på mitt gamle,nedlagde småbruk,saman med katten min,Pus,no,hadde tydelegvis tatt innover seg at det var kviledag.

Som vanleg tok eg meg god tid med frukost og kaffe,og let tankane flyte fritt,för dei som alltid landa på lysta til å vase rundt i krattskogen og åsane på andre sida av dalen.

Med 15 kg på ryggen kjendes det svärt behagelig å bevege seg roleg oppover traktorvegen i Lökkedalen.Blandingsskogen var kledeleg kledd i kvit hermelinssnö,og berre eit og anna halvt igjensnöva hjortespor kryssa vegen min,der eg kosa meg oppover bakken,med Lökkedalselva som munter fylgjesvein.

 

 Nokre hundre meter lenger framme på vegen,ved ein avfolka gard,hadde orkanen Tor lagt inn ei fin ruteendring (for meg).

Skogen i Lökkedalen er tildels svärt krevande og ulendt,men desto meir spennande å ta seg fram i.Etter Dagmar,og no Tor,er den til dels uframkomeleg utan motorsag eller skogsmaskiner.Fornögd dykka eg inn i villnisset og kava meg oppover,mens eg heldt auge med skogen over meg;Vel vitande om at tyngdekrafta framleis jobba med ei og anna nybikka gran.Etterkvart var eg ute av det värste,og kunne bröyte meg veg oppover einerkratt og oreskog.

,

Under ei av dei fåtallige furuene tok eg ein pust i bakken,og vart vàr ei hjortekolle som sto og stirra på meg 50 meter lengre oppe.Alltid kjekt å sjå litt liv i skogen,no når rypa er vekke...Eg såg faktisk ikkje noko anna enn hjortespor,nokre meisefuglar og den nemnde kolla på heile turen.

Omsider kom eg opp på övste Lökenakken og kunne sjå opp til Storesteinsskaret.

Etterbyrda etter Tor kom akkurat da innover dalen med ei solid snöbyge,så eg sette kursen nedover mot dalen igjen,vel vitande om at det kunne vere vanskeleg å finne farbar veg når eg valde ei meir nordleg rute.Og det fekk eg jaggu rett i!

Lenge prövde eg å presse meg inn i storgran-skogen lengre nede,men gamle og nye trefall tvang meg heile tida ut i den särdeles tettvaksne og sammenfiltra blandingsskogen,som mest av alt minner meg om meir eksotiske strök og jungel.

Vant som eg er med slik skog,let eg vegetasjonen vise veg,like mykje sidevegs som nedover,vel vitande om at eg da kan vere heldig og slumpe over spennande ting som dei färraste får sjå.I går vart eit sjeldant unntak,men vel nede ved bilen igjen,var eg både våt,varm og fornögd!Ein fin og roleg söndagstur rikare :-)

 

Ein og annan tur bortom Lökkedalselva er obligatorisk.

 



Lukke kan vere so mongt:Ein god porsjon snö i nakken skal ein ikkje kimse av :-)





 

Smalltalk funker best i fjellet

Vi fjellfolk er noen raringer. Når helga kommer etter ei arbeidsuke flyr vi til fjells og oppsøker ensomheten i et telt. andre folk fester, ser ungene spille fotball og håndball, går på tupperware-partys og bowler. Vi flyr alene til fjell. Hva skjer så? Jo, vi mister noen sosiale antenner som gjør oss i stand til å snakke med andre mennesker utenfor jobb. Men det som er så fint med å være fjellfolk er at vi møter andre fjellfolk som er akkurat like rare og er utstyrt med de samme antennene.

Samtalene pleier gjerne å gå i turterreng, tidligere opplevelser, været, campsted og fiskevann. Sistnevnte pleier jeg å lyve om så det renner av meg, om det snakkes om et fiskevann jeg har fått storfisk i. Det er så enkelt med smalltalk i fjellet, for vi fjellfolk har de samme interessene.De fleste fjellfolk har hund. Reinrasa jakthunder og trekkhunder. Der har man også smalltalkmuligheter. Fjellfolk er fine folk. De er akkurat passe usosiale og kjempelette å prate et minutt eller to med. Sett meg i et selskap med 4 småbarnsmødre og jeg har INGENTING å bidra med... Kanskje kan jeg diskutere bæremeiser og barnepulker fordi jeg har lest produktomtaler, men det stopper liksom der.

Så har vi hundefolk. Hundefolk har også innlærte samtaleemner som man snakker med andre villt fremmede hundefolk om. Da går gjerne praten i pelsen til bikkja, rasen, foret man mater dem med og hvilke halsbånd og seler som funker best på sine bikkjer. Alle vi hundefolk unngår å diskutere bur eller ikke bur, og aldri aldri diskuterer vi om bikkja får ligge i sofaen. Det er innlærte sosiale koder oss hundefolk mellom.

Jeg lider av at jeg er både en sær fjellkvinne og en gal hundedame. Det er to hobbyer som til sammen blir et menneske totalt blottet for prat med andre normale mennesker. Og  i går opplevde jeg alle usosiale fjellfolks skrekk. Jeg møtte et vanlig menneske...

Tanken var å tvangssosialisere bikkjer i hundeparken i påvente av at stormen Tor skulle komme for fullt. Jeg har jo vært i hundeparken før og der møter man stort sett andre hundefolk. Og jeg har skjønt at mye hundefolk er fjellfolk. Så da går det greit å prate med disse menneskene som står og ser på at bikkja si løper. Men i går møtte jeg hundemannen fra helvete. Han var totalt uinteressert i pels, for, bæsjekonsistens og hunderaser. Jeg har aldri utvekslet så få ord med et menneske som bare har stått ved siden av meg over så lang tid før.

Etter noen fattige forsøk på å prate om pelsen til bikkja hans med  enstavelsesord som respons begynte jeg å gjette på rasen på hunden hans. Jeg er jo god på hunderaser og pleier å føle meg som Einstein hver gang jeg gjetter riktig. Jeg vokser noen centimeter og tenker litt sånn "Yeah, jeg visste det der var en Welsh liksom". Men hadde denne karen en renraset hund? Neida. En blandingshund med minst 5 forskjellige mødre og fedre. Ikke bekreftet han mine gjetninger med annet en enstavelsesord heller. Til slutt ga jeg opp og dro hjem. Hundene storkoste seg, mens jeg gleder meg til neste fjelltur der jeg kan få være litt usosial å prate med fjellfolk med reinrasa malamuter eller jaktbikkjer på slep.

Hilsen en stk.frustrert fjellfolk som har skjønt at jeg ikke er så god på smaltalk med vanlige mennesker.

 

Ps. Har du forresten stemt på oss idag? gå inn på min (Marte Alstad) eller Jarle Riises facebookprofil så finner du link. Mye tyder på at vi trenger denne jobben fordi vi er for usosialle for vanlig arbeidsliv.

Ulveul ved Valesjå

Lykken er ei god bok, et bål og to glade hunder. Dagen har vært optimal, for hvem er mer perfekt å ta med i skogen enn Fønhus? Ikke minst er det fantastisk deilig å vandre ut av sporet og langt inn i stillheten. Det ble noen timer med "Ulveul fra Valesjå", bålkaffe og hunder som aktiviserte seg selv i snøen.

Tur uten hund er for meg (Marte) tur uten mening, men jeg kjenner også på at jeg mister litt skogslyder når hundene er med. Dyrene trekker seg unna, og lyden av skog blekner. Noen ganger sliter jeg hundene totalt ut i skisporet for deretter å ta en tur alene i skogen med boka mi. Allikevel fikk jeg nyte lyden og tilværelsen av ei nysjerrig kråke som sikkert forstod at en blind hund og en rattata-hund totalt blottet for jaktinstinkt ikke utgjør noen fare idag. Jeg er ikke storforlangende på dyrelyder, selv om det selvfølgelig ikke er eksklusivt å høre ei kråke. Men jeg setter pris på alle dyr, og nærværet av denne kråka som så tålmodig fulgte med oss hele tiden idag, ga tureopplevelsen en ekstra piff. Ved avreise tok jeg en siste titt bak mot kråka. Joda den var godt igang med restene av smørbrødet mitt.









Skitur og en oppfordring

Kjære lesere og brukere av naturen

Jeg vil komme med en oppfordring som skal være lett å følge for alke benytter seg av vår mektige natur. Returner med mer i sekken enn hva du hadde da du startet. Jeg snakker ikke om å fylle sekken med kongler og stein. Jeg snakker om søppel. Jarle fant en påhengsmotor ute idag. En påhengsmotor som noen bare har kastet. Jeg (Marte) plukker til stadig søppel på mine turer, men må nok innrømme at jeg har litt å gå på i forhold til min bedre halvdel. Jeg skal bli enda flinkere :)

 

Dagen har vært god med en 18 km lang skitur. Gutta krutt er slitne og fornøyde. På bildet ser det ut som en akkurat er gått i mål mens den andre står på startstreken. De har litt ulikt behov for trim disse karene. Løypene hadde for oss selv, så Scott hektet jeg av snøret slik at han kunne løpe i eget tempo. En god dag for oss alle.

Visste du forresten at du kan stemme hver dag på oss som eventyrere? Følg linken og stem på bidrag 10 og 11 : Marte og Jarle

http://fans.vote/vote/ACkqB-u1ell/alfa-sko-as/hvem-vil-du-se-i-eventyrer-finalen

Realitycheck og skitur

Dag 2 av Marte og Jarles EVENTYRBLOGG!

Jeg (Marte) våknet tidlig med sommerfugler i magen og masse forventninger til at vår video skulle komme ut i konkurranse idag. Jeg tok en kjapp skitur med gutta krutt (Scott og Kayaque), men skituren bar preg av massinv sjekking av Alfas sider på facebook. Videoen ble lagt ut i ettermiddag og da forsvant både forventninger og sommerfugler. Jeg visste jo at vi ikke akkurat leverte et gullprodukt, men da jeg så de andre bidragene skjønte jeg at vi har VIRKELIG levert noe langt under middels godt. Jeg tenker "WOW" om våre konkurrenter. Vi snakker videoer med dronefilming, lydeffekter, slow motion effekter og colgatesmil fra Nepal til viddene i Norge. Så var det videoen vår.... Vi står ved et vann og holder opp noen a4-ark. Jeg leverer ikke et eneste smil og lyspunktet er at Jarle smiler i ETT klipp. JADDA - dette vinner vi. All ære til våre konkurrenter som har klart å levere noe så fantastisk. De må alle og enhver være supermotiverte for jobben.

At vårt produkt er så blekt og grått, og til tider nitrist å se på, skyldes ikke mangel på motivasjon. Vi fikk beskjed i helgen om at vi skulle lage en presentasjonsvideo, og den skulle vært innlevert på fredag. Jeg stod da midt i en sorgprosess og valgte å delta i en begravelse på onsdag. Siden jeg og Jarle er naboer med 35 mils avstand, så gikk torsdag til kjøring og vi satt igjen med noen lusne timer på fredag til filming. Jeg er jo egentlig fornøyd med at vi i det hele tatt leverte noe, men når jeg nå ser andre bidrag så gremmes jeg altså. Jeg leverer aldri noe halvferdig, men slik ble det denne gangen. Uansett så må jeg nok også innrømme at vi aldri ville klart å overgå de fantastiske bidragene til de andre uansett hvor mye tid vi hadde hatt. Det ser jo ut som de har leid inn halve Hollywood og med vårt budsjett ville vi kanskje hatt råd til å hyre inn et gammelt 70-tallskamera NRK.

Som dere skjønner folkens, så går ikke vi videre på juryavgjørelse. Vi trenger DERES stemmer, for jeg VET at vi har formidlingsevne, er fysisk sterke, har alt vi trenger av ferdigheter og erfaringer for å takle denne jobben. Men noen filmskapere blir vi nok aldri :) 



Drømmen er i gang

Vi ble nylig plukket ut av Alfa Sko som toppkandidater for Eventyrjobben!  Vi er et skritt nærmere drømmen om 1 år på tur. I løpet av dagen og fram til 4.februar er det mulig å stemme på vår video på Alfa's facebookside, og dermed hjelpe oss enda et skritt videre. Noen av dere lesere kjenner oss og vet hva vi har hatt av opplevelser i friluft, men vi starter bloggen med en presentasjon. Etter hvert vil vi også skrive om kommende eventyr.


Marte er 32 år, jobber som lærer og underviser kroppsøving og friluftsliv. Hun er flasket opp på friluftsliv, og bærer gener fra en jakt-og fiskefamilie. Hun er målrettet og liker derfor å sette mål for turen, enten det er å toppe alle fylkestopper eller å gå Norge på Kryss og Tvers. Marte foretrekker lange seige turer, gjerne med fiskestanga eller kanoen i sekken. Hun lider av en liten fobi mot mark og måtte derfor finne lykken hos en annen lidenskapelig fisker som kan tre marken, nemlig:

 

Jarle som er erfaren med mark og fisk.  Han er bosatt i hjertet av Sunnmørsalpene og er en toppturentusiast på 47. Siden han har begynt å dra på årene (kremt: dette avslører forfatter av dette innlegget), har han nå fått en større kjærlighet for viddelandskapet og lange turer. Jarle er den løsningsorienterte når Marte har satt seg ned og gitt opp. Jarle trives best når han kan vandre rundt uten mål og mening og slå seg ned ved neste fiskevann.Han passer særdeles godt med gruppas "eldste":

Scott på 11 år som bidrar med et behagelig tempo på turene. Siden han var 3 år har Scott vært blind, men det endret ikke hans evne til å glede seg i naturen. Scott vil i likhet med Jarle slå seg ned ved nærmeste vann. Ikke fordi han vil fiske men fordi han har en ekstrem trang til å bade, uansett temperatur. Scott ville funnet vann i Sahara. Dersom Scott var hundens stamfar ville arten utviklet gjeller på kort tid. Scott's rake motsetning og "lillebror" er:

Kayaque som ser på enhver transportetappe som muligheten for et race.  Med en ekstrem utålmodighet bidrar han til å få fart på de andre når det går for tregt. Kayaque trives best foran et par ski og skulle helst sett at det var vinter hele året. Kayaque liker å løpe, jakte fiskestenger, klatre oppover og helst bestige en topp både to og tre ganger før turfølget har besteget en gang.

 

Vi er alle over gjennomsnittet glad i kulde, vind, regn og det å kjenne på at nesehårene fryser og gror i motsatt retning. Summen av alle våre turer så langt har gitt oss en diger sekk med gleder, slit, topper, fisker og masse myr og stein i skoene. Men vi er fortsatt tørste på mer FRILUFTSLIV!

Tilsammen har vi alle forutsetninger, egenskaper og erfaringer til å jobbe som eventyrere. Gå inn på facebooksiden til Alfa Sko og stem på oss folkens! Del gjerne også med venners venner og deres venner, og kanskje med familie og kollegaer også.

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2016 » Februar 2016
eventyrere

eventyrere

32, Steinkjer

Vårt team består av Jarle og Marte med sine firebeinte pelsdotter Scott og Kayaque. Jarle som sitter på tronen aldersmessig er en filosofisk vandringsmann med forkjærlighet for høye topper og lange, seige turer. Marte er eneste kvinne på laget og foretrekker de lange turene langt inne i fjellet og trives aller best i en kano. Scott er blindpassasjeren bokstavelig talt. Han har levd det meste av livet uten syn, men hemmes ikke av dette der han ferdes. Der hvor det er vann, stuper Scott uti. Kayaque er yngste deltaker og har en mentalitet deretter også. Han betrakter livet som en lek og trives best når han får trekke på ski. Tilsammen har vi mye erfaring fra korte og lange, varme og kalde, slitsomme og behagelige turer.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits